I dag har jeg endelig fått svar på hva som er galt med øynene mine. Det startet med nye briller som ikke føltes riktige i høst. Så tok jeg ny synstest, målte trykk og tok bilder av synsnervene. Optiker syntes noe var unormalt, så hun sendte over bildene til privat øyelege. Kom kjapt inn til øyelegen og han fant at jeg hadde noe som heter papilleødem. Ble henvist til MR for å utelukke svulst på hjernen, og det var det heldigvis ikke. De fant riktignok en cyste som målte 2,7 x 2,4 x 1,4 cm, men denne er ufarlig. Det er heller ikke denne som forårsaker tåkesynet mitt. Så i dag kom jeg inn til øyelege på sykehuset som undersøkte meg med ultralyd på øynene. Spesiell opplevelse :) Det han altså fant er forkalkninger på synsnervene. Heldigvis ikke farlig, men dessverre ingen ting å gjøre noe med. Så mitt tåkesyn må jeg bare belage meg på å fortsatt ha, det samme med all hodepinen som følger med å anstrenge øynene slik. For den som skulle føle for å lese mer, kan du lese her; http://en.wikipedia.org/wiki/Optic_disc_drusen Så nå blir det en ny tur til optiker for å finne ut om jeg kan få tilpasset brillene ørlittegranne bedre. Håper det ellers blir jeg vel sprø innen kort tid :) Eller så blir det hjelpemiddelsentralen neste for å få skjerm med KJEMPESKRIFT :) Det er nemlig det å se på pc-skjermen som er det desidert verste.
Ja nå har vi altså vært hjemme en drøy uke og nedturen er enorm! Jeg kan jo først nevne kort at hjemreisen gikk fint selv om det endte med at Mina ble bilsyk og kastet opp på trappa hjemme. Ellers gikk alt fint, men det var veldig rart å si farvel til alle vi har vært så tett på i 4 uker. Vi fikk full rullestolassistanse på flyplassen i Las Palmas, selv om jeg egentlig bare hadde tenkt at vi skulle få låne en rullestol. Men det var ikke så lett å få kommunisert. Vi var faktisk 3 stk fra gruppen vår med rullestolbehov på flyplassen, så vi var ikke alene. For 3 år siden da vi hadde det sist, endte jeg med å glemme lommeboken i sikkerhetskontrollen, men kom heldigvis på det. Denne gangen klarte jeg å glemme jakken min, og nå fant jeg det ikke ut før vi var i flyet. Det er noe med hele situasjonen som blir så stressende når man har assistanse. De triller rullestolen for deg og det er vel og bra, men de venter jo ikke på at man skal bli ferdig. Så når man står der med pc, iPad...
Kommentarer
Legg inn en kommentar