Ok, det er ikke så seriøst som det hørtes ut! For menn blir det helt latterlig, men for oss jenter/kvinner/damer (stryk det som ikke passer) kan det være dønn seriøst fra tid til annen. Altså; problemstillingen er at jeg kjøpte en ny veggklokke til å ha på kjøkkenet på lørdag, men jeg blir altså ikke fornøyd med skjenken under den. Jeg føler det enten blir nakent eller overlesset. Tror noe av problemet er at jeg har hengt den litt for høyt, men den må nok bare henge der. Jeg prøvde litt frem og tilbake og hva skulle man vel gjort uten mobilkamera og messenger. Her snakker vi konsulentbistand på høyt nivå fra min gode venninne Chantal :) Vi ble vel ikke 100 prosent fornøyde noen av oss, men satser på at en dag finner jeg vel noe jeg blir fornøyd med.
Jeg endte foreløpig opp med siste forslag. Ser forøvrig at det er på høy tid å rydde i papirene mine!
Ellers så har Mina tetnet veldig til igjen. I natt våknet hun 01.30 og ba om medisin. Og tro meg, etter å ikke ha hørt på henne et par ganger i 2013, så gjør jeg det nå! Den jenta kjenner seg selv og kroppens signaler utrolig godt nå, hvilket er utrolig deilig! Hvis jeg tillater meg å tenke tilbake noen år, var ikke ting spesielt enkelt når Mina var syk. Tror jeg sov på sofaen i stuen, med henne i vogn ved siden av meg i minst 1 år. Eneste måten jeg kunne være så heldig å få meg noe som helst søvn. Hun hylskrek etter hver hostekule og på den måten kunne jeg bare strekke ut vognen og rugge litt på den. Hvis jeg var heldig holdt det. Og var jeg ekstra heldig fikk jeg sove kanskje 10 minutter i strekk. Må bare innrømme at utrolig mye av dette er helt fortrengt. Når jeg tenker på det nå skjønner jeg ikke hvordan jeg overlevde, men som jeg sa til alle den gang; Har jeg noe valg da? Kroppen var vel i overlevelsesmodus og ser jeg på bilder av meg selv fra den tiden, ser jeg utrolig sliten ut. Jeg var riktignok veldig fornøyd med kroppen min, så tynn hadde jeg jo ikke vært siden jeg var 14, men ansiktet så helt dratt og fælt ut. Som sagt, når man ser tilbake på det skjønner jeg ikke hvordan jeg kom meg gjennom det, mens der og da gikk det liksom "greit".
Hmm, hadde ikke tenkt å bli så "dyp" i dag, men jeg satte visst i gang noen tankeprosesser her. Det jeg egentlig bare skulle frem til var at jeg var trøtt fordi jeg hadde vært oppe en stund med Mina i natt :) Hun er ikke verre enn at hun fortsatt kan gå i barnehagen, terskelen for at vi må holde henne hjemme er heldigvis høy, takket være at hun har assistent/spes.ped så og si hele dagen. Hun får jo omtrent ikke vært utendørs på denne tiden av året, men det får bare være. I ettermiddag skal hun være med kjæresten og kompisen Henrik hjem fra barnehagen :) Det er første gangen hun skal være med noen hjem, så hun gleder seg veldig :) Måtte bare finne frem et mimrebilde her.
 |
| Dere skjønner vel nå at jeg har SERIØSE problemer? :) |
Jeg endte foreløpig opp med siste forslag. Ser forøvrig at det er på høy tid å rydde i papirene mine!
Ellers så har Mina tetnet veldig til igjen. I natt våknet hun 01.30 og ba om medisin. Og tro meg, etter å ikke ha hørt på henne et par ganger i 2013, så gjør jeg det nå! Den jenta kjenner seg selv og kroppens signaler utrolig godt nå, hvilket er utrolig deilig! Hvis jeg tillater meg å tenke tilbake noen år, var ikke ting spesielt enkelt når Mina var syk. Tror jeg sov på sofaen i stuen, med henne i vogn ved siden av meg i minst 1 år. Eneste måten jeg kunne være så heldig å få meg noe som helst søvn. Hun hylskrek etter hver hostekule og på den måten kunne jeg bare strekke ut vognen og rugge litt på den. Hvis jeg var heldig holdt det. Og var jeg ekstra heldig fikk jeg sove kanskje 10 minutter i strekk. Må bare innrømme at utrolig mye av dette er helt fortrengt. Når jeg tenker på det nå skjønner jeg ikke hvordan jeg overlevde, men som jeg sa til alle den gang; Har jeg noe valg da? Kroppen var vel i overlevelsesmodus og ser jeg på bilder av meg selv fra den tiden, ser jeg utrolig sliten ut. Jeg var riktignok veldig fornøyd med kroppen min, så tynn hadde jeg jo ikke vært siden jeg var 14, men ansiktet så helt dratt og fælt ut. Som sagt, når man ser tilbake på det skjønner jeg ikke hvordan jeg kom meg gjennom det, mens der og da gikk det liksom "greit".
 |
Fra november 2008.
|
Hmm, hadde ikke tenkt å bli så "dyp" i dag, men jeg satte visst i gang noen tankeprosesser her. Det jeg egentlig bare skulle frem til var at jeg var trøtt fordi jeg hadde vært oppe en stund med Mina i natt :) Hun er ikke verre enn at hun fortsatt kan gå i barnehagen, terskelen for at vi må holde henne hjemme er heldigvis høy, takket være at hun har assistent/spes.ped så og si hele dagen. Hun får jo omtrent ikke vært utendørs på denne tiden av året, men det får bare være. I ettermiddag skal hun være med kjæresten og kompisen Henrik hjem fra barnehagen :) Det er første gangen hun skal være med noen hjem, så hun gleder seg veldig :) Måtte bare finne frem et mimrebilde her.
Kommentarer
Legg inn en kommentar