Nå vet jeg faktisk ikke hvor jeg skal begynne. Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å forklare hvordan denne dagen har vært....
Men for å starte et sted kan jeg starte med gårsdagen, eller de siste dagene..... Både Kristine og Marius har vært syke den senere tiden (influensa?) og lørdag våknet Mina med akkurat samme symptomer; feber og vondt i hodet. Normalt sett skal det jo holde greit om man blir syk en lørdag å bli noenlunde på bena igjen til torsdag. Men så har det seg jo slik at Mina ofte bruker lang tid, opp mot en uke til å bli på sitt verste. De første dagene gikk fint, kun feber og ingen tette lunger - før brått tirsdag kveld. Det kom som kastet på, der satt det i lungene. Det knitret & knatret både på innpust og utpust. Jeg begynte å se hele behandlingsreisen forsvinne i det fjerne. Jeg tok Mina med til fastlegen onsdag, tenkte det var greit å sjekke CRP før vi dro, den var forhøyet og det ble bestemt å sette MIna på en bredspektret antibiotikakur. Legen mente det ikke var uforsvarlig å ta henne med på flyreise, da Mina var i veldig grei form på dagen, det er nettene som er et rent helvete for å si det mildt. Hun orker jo ikke mye selvfølgelig, men smilte, pratet og var seg selv. Ok, så jeg senker skuldrene, drar hjem og gjør ferdig pakkingen. So far so good......
Joda, vi sto opp i otta i dag, kl. 04.00 nærmere bestemt. Jeg var lettere svingstang etter å ha fått litt under 2 timer med søvn pga stadig medisinering av Mina. Vi kom oss greit innover, Mina sov litt i bilen og var i godt humør. Inne på flyplassen treffer jeg 2 av sykepleierne som var med i fjor og samme lege. Og de blir også sittende rett bak oss på flyet......og godt var det, for her blir det action!!!! Mina sin form forverrer seg drastisk etter et par timer i luften. Hun hoster og hoster, klarer ikke å spise noe, klarer ikke å sove, nærmest hyperventilerer og med inndragninger. Vi fikk låne et batteridrevet forstøverapparat av sykepleierne og tenkte at det skulle gjøre susen, men den gang ei..... Det ble pøset på med medisiner og vi endte opp med 4 innhalasjoner på turen, ekstra oksygen og sprøyte med kortison. Det mest "fantastiske" oppi det hele var da Mina kastet opp masse slim over meg og henne.....jeg var våt inn til skinnet, men ingen muligheter for å få skiftet.
Mina ble altså ikke bedre og det ble da rekvirert ambulanse til henne som sto og ventet da vi landet. Så skal man få 407 passasjerer til å sitte helt i ro, er det bare å dra med oss..... Det ble informert om over høyttaler at alle måtte sitte i ro for en liten jente skulle hentes med ambulanse. Jammen godt jeg er glad i så mye oppmerksomhet.... (ironi for den som ikke skjønte det). Så bar det i ambulanse en kort tur til "legesenteret" på flyplassen - neppe en overarbeidet fyr. Han ønsket at Mina skulle bli undersøkt ytterligere, så ny ambulanse ble rekvirert. Denne gangen til et barnesykehus i Las Palmas. Vi kjørte med sirener og det hele, men det var vel en smule overdrevet tror jeg. Etter en kjapp inntaksvurdering, forsikringspapirer osv gitt fra meg, ble vi bedt om å sitte og vente på et venterom. Så kom vi inn til lege, dvs 2 leger. Det var jo ingen på dette sykehuset som kunne noe særlig engelsk, så takk lov for litt god fantasi og fekting med armer. En ting er å fortelle om alle Mina sine diagnoser, en annen ting er når mottakeren overhodet ikke skjønner hva du snakker om. Cerebral parese måtte jeg si på skikkelig norsk, da skjønte de det! Skjønn det den som kan.... Vel, etter legesjekk ble det beordret medisiner - MASSE medisiner. 6 puff Ventoline + 2 puff Atrovent, 20 minutter pause, deretter inn å gjenta hele greie, 20 min pause, røntgen, og samme runden igjen. Så ble vi plutselig glemt. For etter halvannen time gikk jeg til skranken og forhørte meg, ble som vanlig møtt med en skuldertrekning, men så skjedde det plutselig noe allikevel. Inn til en ny lege som var, om mulig, ennå dårligere i engelsk! Da var det bare å starte på nytt da..... Mer kortison til Mina og vi fikk lov til å reise. Det var ikke lungebetennelse, men noe om noe slim som hadde klumpet seg i bronkiene eller noe. Har fått med epikrisen på spansk så den får sykepleier Atle oversette senere.
Vi fant oss en drosje, men det var jo ingen i Las Palmas som hadde hørt om Valle Marina. Men vi ble da enige om at han skulle kjøre til Arguineguin og så skulle jeg vise veien. Nok en gang ved hjelp av engelsk, spansk, norsk og fektende armer. Etter en tur som føltes som tok en evighet (og kostet 70 EURO) så ankom vi Valle Marina sånn ca rundt 19 norsk tid. Gjensynsgleden var stor for Mina da hun traff igjen Atle og Carina, to sykepleiere som bor her året rundt. Atle tok straks over Mina så jeg fikk meg litt mat, fant rommet vårt osv. Skal ikke legge skjul på at jeg har vært/er dønn sliten i dag og jammen ble det felt en tåre eller to på flyet også da ting sto på som verst. Når trøttheten tar over og bekymringene råder, da er det ikke mye som skal til. Spesielt ikke om noen i tillegg viser MEG litt omsorg, da er det ikke alltid lett å være sterk.
Og sånn for å gjøre dagen komplett...... Jeg har glemt igjen posen med SAMTLIGE ladere hjemme så Jan Ivar har betalt en "duljon" for å få sendt de ned hit. Men det sluttet ikke der. Når vi endelig kom oss til leiligheten og jeg fortsatt gikk rundt i mine (beklager detaljene) utspydde klær, fikk jeg ikke opp kofferten. Jeg reagerte på at den var litt vrien å låse i natt og nå ville den altså ikke opp. Jeg tenkte at dyr koffert får være dyr koffert, den KOFFERTEN SKAL OPP!!!! Jeg svettet oppover og bortover, slo og sparket, men koden virket ikke. Jeg fant Atle og han kom med skrutrekker og hammer.... Et stykk dyr Samsonite koffert ødelagt, så mamma; nå vet du hva jeg trenger til jul igjen.....
Dette ble veldig rotete skrevet, men dette var nå dagen vår i "korte" trekk :P Mina har fått så mye medisiner i dag som aldri før. Nå sover hun litt ved siden av meg, men pusten går veldig fort. Håper hun kan få seg noen timer søvn nå i ro og fred, så er det bare å vente på at effekten av antibiotika og steroider slår til.... Jeg er dønn sliten, men har nok ikke landet nok til at jeg kan legge meg.... her er det mye som svirrer i hodet i dag....
Men for å starte et sted kan jeg starte med gårsdagen, eller de siste dagene..... Både Kristine og Marius har vært syke den senere tiden (influensa?) og lørdag våknet Mina med akkurat samme symptomer; feber og vondt i hodet. Normalt sett skal det jo holde greit om man blir syk en lørdag å bli noenlunde på bena igjen til torsdag. Men så har det seg jo slik at Mina ofte bruker lang tid, opp mot en uke til å bli på sitt verste. De første dagene gikk fint, kun feber og ingen tette lunger - før brått tirsdag kveld. Det kom som kastet på, der satt det i lungene. Det knitret & knatret både på innpust og utpust. Jeg begynte å se hele behandlingsreisen forsvinne i det fjerne. Jeg tok Mina med til fastlegen onsdag, tenkte det var greit å sjekke CRP før vi dro, den var forhøyet og det ble bestemt å sette MIna på en bredspektret antibiotikakur. Legen mente det ikke var uforsvarlig å ta henne med på flyreise, da Mina var i veldig grei form på dagen, det er nettene som er et rent helvete for å si det mildt. Hun orker jo ikke mye selvfølgelig, men smilte, pratet og var seg selv. Ok, så jeg senker skuldrene, drar hjem og gjør ferdig pakkingen. So far so good......
Joda, vi sto opp i otta i dag, kl. 04.00 nærmere bestemt. Jeg var lettere svingstang etter å ha fått litt under 2 timer med søvn pga stadig medisinering av Mina. Vi kom oss greit innover, Mina sov litt i bilen og var i godt humør. Inne på flyplassen treffer jeg 2 av sykepleierne som var med i fjor og samme lege. Og de blir også sittende rett bak oss på flyet......og godt var det, for her blir det action!!!! Mina sin form forverrer seg drastisk etter et par timer i luften. Hun hoster og hoster, klarer ikke å spise noe, klarer ikke å sove, nærmest hyperventilerer og med inndragninger. Vi fikk låne et batteridrevet forstøverapparat av sykepleierne og tenkte at det skulle gjøre susen, men den gang ei..... Det ble pøset på med medisiner og vi endte opp med 4 innhalasjoner på turen, ekstra oksygen og sprøyte med kortison. Det mest "fantastiske" oppi det hele var da Mina kastet opp masse slim over meg og henne.....jeg var våt inn til skinnet, men ingen muligheter for å få skiftet.
Mina ble altså ikke bedre og det ble da rekvirert ambulanse til henne som sto og ventet da vi landet. Så skal man få 407 passasjerer til å sitte helt i ro, er det bare å dra med oss..... Det ble informert om over høyttaler at alle måtte sitte i ro for en liten jente skulle hentes med ambulanse. Jammen godt jeg er glad i så mye oppmerksomhet.... (ironi for den som ikke skjønte det). Så bar det i ambulanse en kort tur til "legesenteret" på flyplassen - neppe en overarbeidet fyr. Han ønsket at Mina skulle bli undersøkt ytterligere, så ny ambulanse ble rekvirert. Denne gangen til et barnesykehus i Las Palmas. Vi kjørte med sirener og det hele, men det var vel en smule overdrevet tror jeg. Etter en kjapp inntaksvurdering, forsikringspapirer osv gitt fra meg, ble vi bedt om å sitte og vente på et venterom. Så kom vi inn til lege, dvs 2 leger. Det var jo ingen på dette sykehuset som kunne noe særlig engelsk, så takk lov for litt god fantasi og fekting med armer. En ting er å fortelle om alle Mina sine diagnoser, en annen ting er når mottakeren overhodet ikke skjønner hva du snakker om. Cerebral parese måtte jeg si på skikkelig norsk, da skjønte de det! Skjønn det den som kan.... Vel, etter legesjekk ble det beordret medisiner - MASSE medisiner. 6 puff Ventoline + 2 puff Atrovent, 20 minutter pause, deretter inn å gjenta hele greie, 20 min pause, røntgen, og samme runden igjen. Så ble vi plutselig glemt. For etter halvannen time gikk jeg til skranken og forhørte meg, ble som vanlig møtt med en skuldertrekning, men så skjedde det plutselig noe allikevel. Inn til en ny lege som var, om mulig, ennå dårligere i engelsk! Da var det bare å starte på nytt da..... Mer kortison til Mina og vi fikk lov til å reise. Det var ikke lungebetennelse, men noe om noe slim som hadde klumpet seg i bronkiene eller noe. Har fått med epikrisen på spansk så den får sykepleier Atle oversette senere.
Vi fant oss en drosje, men det var jo ingen i Las Palmas som hadde hørt om Valle Marina. Men vi ble da enige om at han skulle kjøre til Arguineguin og så skulle jeg vise veien. Nok en gang ved hjelp av engelsk, spansk, norsk og fektende armer. Etter en tur som føltes som tok en evighet (og kostet 70 EURO) så ankom vi Valle Marina sånn ca rundt 19 norsk tid. Gjensynsgleden var stor for Mina da hun traff igjen Atle og Carina, to sykepleiere som bor her året rundt. Atle tok straks over Mina så jeg fikk meg litt mat, fant rommet vårt osv. Skal ikke legge skjul på at jeg har vært/er dønn sliten i dag og jammen ble det felt en tåre eller to på flyet også da ting sto på som verst. Når trøttheten tar over og bekymringene råder, da er det ikke mye som skal til. Spesielt ikke om noen i tillegg viser MEG litt omsorg, da er det ikke alltid lett å være sterk.
Og sånn for å gjøre dagen komplett...... Jeg har glemt igjen posen med SAMTLIGE ladere hjemme så Jan Ivar har betalt en "duljon" for å få sendt de ned hit. Men det sluttet ikke der. Når vi endelig kom oss til leiligheten og jeg fortsatt gikk rundt i mine (beklager detaljene) utspydde klær, fikk jeg ikke opp kofferten. Jeg reagerte på at den var litt vrien å låse i natt og nå ville den altså ikke opp. Jeg tenkte at dyr koffert får være dyr koffert, den KOFFERTEN SKAL OPP!!!! Jeg svettet oppover og bortover, slo og sparket, men koden virket ikke. Jeg fant Atle og han kom med skrutrekker og hammer.... Et stykk dyr Samsonite koffert ødelagt, så mamma; nå vet du hva jeg trenger til jul igjen.....
Dette ble veldig rotete skrevet, men dette var nå dagen vår i "korte" trekk :P Mina har fått så mye medisiner i dag som aldri før. Nå sover hun litt ved siden av meg, men pusten går veldig fort. Håper hun kan få seg noen timer søvn nå i ro og fred, så er det bare å vente på at effekten av antibiotika og steroider slår til.... Jeg er dønn sliten, men har nok ikke landet nok til at jeg kan legge meg.... her er det mye som svirrer i hodet i dag....
 |
| Litt medisiner for 1 måned, men fortsetter forbruket som i dag holder det ikke lenge! |
 |
| Mina fornøyd på flyet - før hun ble dårlig |
 |
| Mina i ambulansen på vei til Las Palmas. |
Kommentarer
Legg inn en kommentar